Hei!
På onsdag skrev jeg dette på min facebook side:
" Kjenner jeg er i det filosofiske hjørnet i dag. Hva er det som gjør at damer. higer eller drømmer om det perfekte. Hva er grunnen til at damer med for mange kilo anbefales slankeoprasjon og ikke kurs i selvbilde og kosthold. Hva er årsaken til at jenter/ damer som er tynne får kommentarer om at de se anorektiske ut og får skylden for å være dårlige forbilder eller at ; skikkelige menn elsker ikke ...planker? Hva er grunnen til at damer må såre andre for at å føle seg bedre???? Hva med å være fornøyd med den vi er og det som teller ligger inne i hodet?? Hvorfor skal jeg skamme meg over å være overvektig, når grunnen til det er mye mer komplisert enn dårlig kosthold og mosjon? Jeg skulle ønske at i 2014 var det lov å bry seg om hverandre og det som teller er handlingene våre og menneskene vi er. God onsdag!"
Jeg fikk mange fine og gode kommentarer. Tror at det er mange mennesker, der ute i den store verden, som føler seg uvell med seg selv og som ikke har et godt selvbilde fordi, tv, media, og omverden ikke godtar oss som vi er. Jeg har i mange år slitt med vekten og selvbilde. Grunnen er komplisert, men det er så mye mer enn det å få stemplet som lat og ikke opptatt av kosthold.
Noe annet som også opptar meg er tilgivelse. Hva er tilgivelse? For meg er tilgivelse å forstå/akseptere. Når jeg greier å forstå /akseptere så klarer jeg å tilgi. Det betyr ikke at jeg glemmer og det betyr ikke at jeg aldri mer tenker på det. Det betyr heller ikke at jeg aldri mer skal snakke om det. Men det handler om å akseptere at sånn ble det, prøve å forstå og akseptere at jeg ikke hadde kunne gjort noe fra eller til for at det skulle blitt annerledes.
Jeg har opplevd grove svik som barn. Jeg har også opplevd å bli svektet av min mor. Jeg har brukt mange år på å hate henne for dette. Men når jeg begynte å skjønne at hennes liv ikke var enkelt og heller ikke noe hun fikk gjort med det som lå foran henne, da først greide jeg å tilgi.
Jeg ble ikke hennes første pri, med det å overleve ble prioritert. Jeg har vider stilt meg spørsmålet " hvordan klarer du å unngå å hjelpe barna dine når du ser de lider?"
Jeg tror svaret er like vanskelig som det er lett. Jeg tror min mor ikke greide, og hun hadde ikke kapasitet til å gjøre det som var mest naturlig, å redde barna sine. Hun var under en makt som jeg ikke har greid å skjønne, men har lest mye litteratur på, som gjorde at hun fortrengte virkeligheten og jobbet for å overleve.
Jeg har forsøkt å snakke med henne om dette i voksen alder, men hun har glemt mye og gråter lett. Jeg har stoppet å snakke med henne om dette, fordi jeg blir så skuffet selv når jeg ikke får noe svar og jeg ser at hun sliter. Tror hun har mye dårlig samvittighet og har det vondt for det som har skjedd.
Men jeg kjenner at jeg ikke trenger å mase på henne lengre for svar. Jeg har laget meg svar selv som har gjort at jeg har greid å tilgi. Som jeg sa tidligere, så betyr ikke dette at jeg ikke er lei meg over det tapte eller at jeg ikke kjenner på smertene. Men jeg er ikke sint på min mor lengre fordi jeg har greid å tilgi henne. Jeg har ikke behov for å være sint, hate eller skrike til henne. Min mor gjorde det hun kunne med de forutsetningen hun hadde og har. Noe mer kan jeg ikke forlange av henne.
Er det et tap, ja! Dette er noe jeg har lært meg å leve med og akseptert. Jeg har et bedre forhold til mor, nå, grunnet dette.
Det jeg tror blir min viktigste oppgave i framtiden, er å være en bedre mor selv og sørge for at jeg ikke havner i samme sporet som min mor gjorde som ung. Jeg må ta aktive valg som gjør at jeg ikke havner under en annens makt som igjen fører til at mine barn blir skadelidende. Jeg mener ikke at vi velger et vanskelig liv, men vi gjør alle valg som får konsekvenser og de vil jeg unngå.
Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke har fulgt min mors fotspor. Jeg har jobbet mye med meg selv og har møtt mange fornuftige mennesker som har hjulpet meg på riktig vei. Jeg har en mann som er glad i meg og som elsker meg for den jeg er. Jeg vet at barna mine ikke lider under mine livsvalg og jeg har en åpen dialog med de. Kan jeg være sikker på at barna mine ikke har blitt skadelidende av mine valg, nei! For det kan ingen. Men jeg har forsøkt å hindre at de ikke skal leve undre konstant frykt og at de ikke fysisk blir skadet.
Ta vare på hverandre og vær medmennesker framfor fordømmende og hatefulle.
Ha en fin helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar