Abort for eller mot

Etter at debatten ang reservasjonsretten til legene for å henvise til abort startet har det vært mange innlegg og kommentarer.

Hva mener jeg selv?

Når jeg sitter her og tenker på det så tror jeg det er så mye mer enn en abort. Kanskje en liten minoritet tar abort og ikke blir berørt av det, men tror alle i en eller annen form blir preget av det.

Jeg leste en artikkel av en prest som mente at det ikke skulle være noen grunn til å ta abort uansett om det var graviditet grunnet voldtekt, insest eller andre alvorlige grunner til et uønsket svangerskap. Skribenten mener videre at det er så mange flotte alternativer til barn som er uønsket at det ikke er nødvendig å ta abort.
Kjære vene da mann! Flott at vi har tilbud til de som velger å beholde og at mor og barn blir tatt hånd om. MEN: Hva med barnet?? Hva hvis mor velger å beholde barnet og ender opp med å hate det for resten av livet. Hvilket liv er det? Hva hvis barnet får vite grunnen til sitt opphav (voldtekt eller insest) hvilke konsekvenser får dette? Hvilke konsekvenser får det for mor å bære fram et barn som hun ikke ønsker? Er det ikke slik at barn kjenner på følelser mor bærer på under svangerskapet, hvilke konsekvenser får dette?

Kanskje fokuset burde vært å gi, de som velger;  å føde et barn som skal dø, bort adopteres eller som velger å beholde barnet som ble til ved en voldttekt? Har vi et flott og godt tilbud?

Leste en blogg om en kvinne som fikk vite at barnet hun skulle føde var så sykt og det 100% sikkert kom til å dø, men hun og mannen allikevell ville føde normalt og oppleve livet til det lille barnet. Hun skriver mye om motstanden hun møtte hos legene hun kom i kontakt med. Er dette et godt tilbud? Hvorfor møtte hun ikke forståelse og støtte hos alle hun møtte? Hvem skal si at dette var riktig eller galt?

Jeg tror det er så lett å påberope seg løsninger når en ikke har vært opp situasjoner selv.Tror også at det kan være lett å påberope seg løsningen når den er positiv for seg selv. Jeg vet ikke om jeg er for eller mot. Fordi jeg kan argumentere for begge sidene. Jeg kan skjønne at leger ønsker å reservere seg fra å utføre abort. Det å ta abort er jo å fjerne ett liv fra et menneske. Jeg kan også skjønne at det er mennesker som ønsker å bli lege for å hjelpe til med aborter. De hjelper til med å hindre uønskede barn og syke, ikke levedyktig barn. Hva er riktig og hvem bestemmer det? Noen vil kanskje si Gud. Men hvem vet nøyaktig hva Gud mener og kan påberope seg den hele og fulle sannhet uten å blande inn sine egne tolkninger? Andre vil si at det er hver enkelt som sitter på svaret. Ja, det kan også være riktig, men vil det si at det er sannheten for alle andre også?

Men samtidig tror jeg det er viktig ikke å bare hive seg inne i debatten og tro at en har løsningen. Selv om en er kristen, ikke kristen, humanetikker, muslim el.har andre religiøse oppfatninger. Hvorfor skal noen få lov til å si at det ene er mer riktig enn det andre. Hvem sitter på løsningen og hvem stiller spørsmålene? Hvem sitter på svaret for hva som er riktig for alle eller hver enkelt?

Jeg vet hvertfall ikke og har ikke tenkt å påberope meg sannheten.

Hva mener du?

Innlegg på facebook som fikk ben å gå på.

Hei!

På onsdag skrev jeg dette på min facebook side:

" Kjenner jeg er i det filosofiske hjørnet i dag. Hva er det som gjør at damer. higer eller drømmer om det perfekte. Hva er grunnen til at damer med for mange kilo anbefales slankeoprasjon og ikke kurs i selvbilde og kosthold. Hva er årsaken til at jenter/ damer som er tynne får kommentarer om at de se anorektiske ut og får skylden for å være dårlige forbilder eller at ; skikkelige menn elsker ikke ...planker? Hva er grunnen til at damer må såre andre for at å føle seg bedre???? Hva med å være fornøyd med den vi er og det som teller ligger inne i hodet?? Hvorfor skal jeg skamme meg over å være overvektig, når grunnen til det er mye mer komplisert enn dårlig kosthold og mosjon? Jeg skulle ønske at i 2014 var det lov å bry seg om hverandre og det som teller er handlingene våre og menneskene vi er. God onsdag!"

Jeg fikk mange fine og gode kommentarer. Tror at det er mange mennesker, der ute i den store verden, som føler seg uvell med seg selv og som ikke har et godt selvbilde fordi, tv, media, og omverden ikke godtar oss som vi er. Jeg har i mange år slitt med vekten og selvbilde. Grunnen er komplisert, men det er så mye mer enn det å få stemplet som lat og ikke opptatt av kosthold.

Noe annet som også opptar meg er tilgivelse. Hva er tilgivelse? For meg er tilgivelse å forstå/akseptere. Når jeg greier å forstå /akseptere så klarer jeg å tilgi. Det betyr ikke at jeg glemmer og det betyr ikke at jeg aldri mer tenker på det. Det betyr heller ikke at jeg aldri mer skal snakke om det. Men det handler om å akseptere at sånn ble det, prøve å forstå og akseptere at jeg ikke hadde kunne gjort noe fra eller til for at det skulle blitt annerledes.

Jeg har opplevd grove svik som barn. Jeg har også opplevd å bli svektet av min mor. Jeg har brukt mange år på å hate henne for dette. Men når jeg begynte å skjønne at hennes liv ikke var enkelt og heller ikke noe hun fikk gjort med det som lå foran henne, da først greide jeg å tilgi.

Jeg ble ikke hennes første pri, med det å overleve ble prioritert. Jeg har vider stilt meg spørsmålet " hvordan klarer du å unngå å hjelpe barna dine når du ser de lider?"

Jeg tror svaret er like vanskelig som det er lett. Jeg tror min mor ikke greide, og hun hadde ikke kapasitet til å gjøre det som var mest naturlig, å redde barna sine. Hun var under en makt som jeg ikke har greid å skjønne, men har lest mye litteratur på, som gjorde at hun fortrengte virkeligheten og jobbet for å overleve.

Jeg har forsøkt å snakke med henne om dette i voksen alder, men hun har glemt mye og gråter lett. Jeg har stoppet å snakke med henne om dette, fordi jeg blir så skuffet selv når jeg ikke får noe svar og jeg ser at hun sliter. Tror hun har mye dårlig samvittighet og har det vondt for det som har skjedd.

Men jeg kjenner at jeg ikke trenger å mase på henne lengre for svar. Jeg har laget meg svar selv som har gjort at jeg har greid å tilgi. Som jeg sa tidligere, så betyr ikke dette at jeg ikke er lei meg over det tapte eller at jeg ikke kjenner på smertene. Men jeg er ikke sint på min mor lengre fordi jeg har greid å tilgi henne. Jeg har ikke behov for å være sint, hate eller skrike til henne. Min mor gjorde det hun kunne med de forutsetningen hun hadde og har. Noe mer kan jeg ikke forlange av henne.

Er det et tap, ja! Dette er noe jeg har lært meg å leve med og akseptert. Jeg har et bedre forhold til mor, nå, grunnet dette.

Det jeg tror blir min viktigste oppgave i framtiden, er å være en bedre mor selv og sørge for at jeg ikke havner i samme sporet som min mor gjorde som ung. Jeg må ta aktive valg som gjør at jeg ikke havner under en annens makt som igjen fører til at mine barn blir skadelidende. Jeg mener ikke at vi velger et vanskelig liv, men vi gjør alle valg som får konsekvenser og de vil jeg unngå.

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke har fulgt min mors fotspor. Jeg har jobbet mye med meg selv og har møtt mange fornuftige mennesker som har hjulpet meg på riktig vei. Jeg har en mann som er glad i meg og som elsker meg for den jeg er. Jeg vet at barna mine ikke lider under mine livsvalg og jeg har en åpen dialog med de. Kan jeg være sikker på at barna mine ikke har blitt skadelidende av mine valg, nei! For det kan ingen. Men jeg har forsøkt å hindre at de ikke skal leve undre konstant frykt og at de ikke fysisk blir skadet.

Ta vare på hverandre og vær medmennesker framfor fordømmende og hatefulle.

Ha en fin helg!

Nye negler

På torsdag kveld var jeg hos min gode kollega Kristine L. Ruud og fikk lagt negler. Ble veldig fornøyd. Ida K var også med. Klem og
Ha en fin dag.
Posted using BlogPress from my iPhone

No da

- Posted using BlogPress from my iPhone

Mitt første innlegg!!!

Nå er det lenge siden jeg opprettet denne siden, men har ikke helt klart for meg hva jeg skal bruke den til. Jeg kan bruke den til å skrive litt om mine dager, eller mine fotografier, ja som du sikker skjønner er listen lang over hva jeg kan bruke den til.

Det som opptar meg i dag, og har gjort i lang tid nå, er min tremenning Tommy!! Utrolig tøff og modig mann.Han har er gift og har tre barn. Han har MDS - Myelodyplastisk syndrom. Denne sykdommen kan utvikle seg til leukemi og derfor ligger han nå på Rikshospitalet i Oslo og har fått beinmargtransplantasjon. Hans flotte kone Solveig har opprettet en blogg hvor hun forteller om hvordan det går og hvordan hun, Tommy og familien har det.

Her er en bredere forklaring på sykdommen som jeg har hentet fra bloggen deres!

Myelodyplastisk syndrom omfatter en rekke tilstander på skader på «morcellene» (stamcellene) i beinmargen. Stamcellene er opphavet for alle de andre blodcellene, det vil si alle blodcellene utvikler seg fra stamcellen. Både antall celler og funksjonsnivået til cellene kan være forstyrret. Nærmere klassifisering av myelodyplastisk syndrom baseres på hvilke celletyper som er angrepet.

Sykdommen er ofte uten symptomer i lengre tid. Symptomene skyldes følgene av beinmargssvikt:

* Færre røde blodlegemer (anemi) gir slapphet, trøtthet, tungpust og hjertebank.

* Færre hvite blodlegemer gir tilbakevendende infeksjoner.

* Færre blodplater gir blødninger i slimhinner og hud.

Sykdommen kan bli så alvorlig at den utvikler seg til blant annet akutt myelogen leukemi. Det er en form for kreft hvor umodne blodceller, såkalte myeloide celler, vokser og deler seg uhemmet.

Kilde: www.pasienthandboka.no

Ta en titt innom bloggen deres og vær med å støtt dem!

Ha en flott dag videre!

Her er bloggen deres; solatigern

Dagen i dag!