Etter at debatten ang reservasjonsretten til legene for å henvise til abort startet har det vært mange innlegg og kommentarer.
Hva mener jeg selv?
Når jeg sitter her og tenker på det så tror jeg det er så mye mer enn en abort. Kanskje en liten minoritet tar abort og ikke blir berørt av det, men tror alle i en eller annen form blir preget av det.
Jeg leste en artikkel av en prest som mente at det ikke skulle være noen grunn til å ta abort uansett om det var graviditet grunnet voldtekt, insest eller andre alvorlige grunner til et uønsket svangerskap. Skribenten mener videre at det er så mange flotte alternativer til barn som er uønsket at det ikke er nødvendig å ta abort.
Kjære vene da mann! Flott at vi har tilbud til de som velger å beholde og at mor og barn blir tatt hånd om. MEN: Hva med barnet?? Hva hvis mor velger å beholde barnet og ender opp med å hate det for resten av livet. Hvilket liv er det? Hva hvis barnet får vite grunnen til sitt opphav (voldtekt eller insest) hvilke konsekvenser får dette? Hvilke konsekvenser får det for mor å bære fram et barn som hun ikke ønsker? Er det ikke slik at barn kjenner på følelser mor bærer på under svangerskapet, hvilke konsekvenser får dette?
Kanskje fokuset burde vært å gi, de som velger; å føde et barn som skal dø, bort adopteres eller som velger å beholde barnet som ble til ved en voldttekt? Har vi et flott og godt tilbud?
Leste en blogg om en kvinne som fikk vite at barnet hun skulle føde var så sykt og det 100% sikkert kom til å dø, men hun og mannen allikevell ville føde normalt og oppleve livet til det lille barnet. Hun skriver mye om motstanden hun møtte hos legene hun kom i kontakt med. Er dette et godt tilbud? Hvorfor møtte hun ikke forståelse og støtte hos alle hun møtte? Hvem skal si at dette var riktig eller galt?
Jeg tror det er så lett å påberope seg løsninger når en ikke har vært opp situasjoner selv.Tror også at det kan være lett å påberope seg løsningen når den er positiv for seg selv. Jeg vet ikke om jeg er for eller mot. Fordi jeg kan argumentere for begge sidene. Jeg kan skjønne at leger ønsker å reservere seg fra å utføre abort. Det å ta abort er jo å fjerne ett liv fra et menneske. Jeg kan også skjønne at det er mennesker som ønsker å bli lege for å hjelpe til med aborter. De hjelper til med å hindre uønskede barn og syke, ikke levedyktig barn. Hva er riktig og hvem bestemmer det? Noen vil kanskje si Gud. Men hvem vet nøyaktig hva Gud mener og kan påberope seg den hele og fulle sannhet uten å blande inn sine egne tolkninger? Andre vil si at det er hver enkelt som sitter på svaret. Ja, det kan også være riktig, men vil det si at det er sannheten for alle andre også?
Men samtidig tror jeg det er viktig ikke å bare hive seg inne i debatten og tro at en har løsningen. Selv om en er kristen, ikke kristen, humanetikker, muslim el.har andre religiøse oppfatninger. Hvorfor skal noen få lov til å si at det ene er mer riktig enn det andre. Hvem sitter på løsningen og hvem stiller spørsmålene? Hvem sitter på svaret for hva som er riktig for alle eller hver enkelt?
Jeg vet hvertfall ikke og har ikke tenkt å påberope meg sannheten.
Hva mener du?
